Possessive suffikser

Possessive suffiks brukes sjeldent når substantivet er i essiv, og i nominativ nesten bare om slektninger eller om andre personer man har et nært forhold til (i bibelen kan det f.eks. legges til ordet oahpaheaddji).

Ved eksoforisk bruk viser suffikset til den som snakker, eller til lytteren/leseren, og da brukes 1. og 2. person. Vanligvis er det snakk om slektninger : 'Eadnámet' gal birge. Dovddatgo 'áhččán'?

Endoforisk brukes suffikset i 3. person, og da viser suffikset til en person som allerede er nevnt, men ikke i samme setning. I følgende eksempel viser suffikset til 'sin': Málbmageaidnu han lei ain sin hálddus, og ulbmil lei dieđusge geahččalit doallat dán buot 'návccaideasetguin'. I følgende setning viser suffikset '-is' til en person som er nevnt tidligere i teksten. Stobus gullui 'mánáidis' ruodja.

Anaforisk bruk vanligst, og eieren er da i samme setning, vanligvis som subjekt, men eieren kan også være et annet setningsledd. Possessiv suffiks kan brukes til mange slags substanstiver, men vanligst er substantiver som har sterk tilhørighet til eieren : Káre bajidii 'oaivvis'. Olbmot dopme fas 'ruovttuidasaset'. Son divttii joga šerres 'čáziinis' bassat bivastagaid 'muođuinis'. I disse setningene er eieren Káre, olbmot, johka og son.

I tiltale brukes vanligvis diminutiv, og ordet er alltid i nominativ, men '-žan'-endingen legges likevel til akkusativ-genitiv-formen, slik som diminutivendingen gjør ellers også: Gula, 'mánážan'! Mun áiggun leat du, 'Márjjážan'. Bea, bea, 'lábbážan'.

REKKEFØLGE Det possessive suffikset legges til ordet etter kasusendelsen, f.eks.: ákšu-in-is – kasusendelsen er -in. Unntaket er flertall komitativ: mánáid-is-guin – kasusendelsen er -guin.

KASUSENDELSE Når man bruker possessive suffikser, så er noen kasusendelser annerledes enn i vanlig kasusbøyning.

Akkusativ-genitiv flertall: -id- (likest.stamme) og -iiddi- (ulikest.stamme). Vokalen veksler i-á i 1.og 2. person (-iiddá-).

Illativ entall: -s- (likest.stamme) og -asa- (ulikest.stamme).

Illativ flertall: -idas- (likest.stamme) og -iiddás- (ulikest.stamme).

Lokativ entall: -st- (likest.stamme) og -istti- (ulikest.stamme). Vokalen veksler i-á i 1.og 2. person (-isttá-).

Komitativ entall ja lokativ flertall: -in- (likest.stamme) og -iinni- (ulikest.stamme). Vokalen veksler i-á i 1.og 2. person (-iinná-).

POSSESSIVE SUFFIKSER Ordets siste bokstav bestemmer hvilken ending som brukes.

I entall er endingene -(a)n, -(a)t, -(i)s, bindevokalen er i parentes. Hvis ordet ender på konsonant, brukes bindevokal: mánná-n, máná-t, máná-s, mánáid-is, beatnag-an, beatnag-at, beatnag-is, beatnagiiddi-s

I totall er endingene -me, -de, -ska:
máná-de, mánná-me, máná-ska, beatnagiiddá-me, beatnagiiddá-de, beatnagiiddi-ska. Hvis ordet ender på konsonant, brukes -ea- som binding, og da blir endingene -eame, -eatte, -easkka:
mánáid-eame, mánáid-eatte, mánáid-easkka, beatnag-eame, beatnag-eatte, beatnag-easkka.

I flertall er endingene -met, -det, -set:
máná-det, mánná-met, máná-set, beatnagiiddá-met, beatnagiiddá-det, beatnagiiddi-set. Hvis ordet ender på konsonant, brukes -ea- som binding, og da blir endingene -eamet, -eattet, -easet:
mánáid-eamet, mánáid-eattet, mánáid-easet, beatnag-eamet, beatnag-eattet, beatnag-easet.

VOKALVEKSLING Vokalen i andre stavelse veksler u-o og i-á i 1. og 2. person og i illativ. (áhčči) áhččán, áhččásan, (áhkku) áhkkon, áhkkosan

Det er DIFTONGFORENKLING når vokalen i andre stavelse veksler u-o: (viessu) vissosan

STADIEVEKSLINGA følger vanlig kasusbøyninga, bortsett fra 1. person akkusativ-genitiv, som er i sterkt stadium, og slik blir formene like for nominativ og akkusativ-genitiv: (eadni) eadnán, eadnáme, eadnámet

I nominativ legges det possessive suffikset nesten alltid til ord for mennesker.

I entall legges det possessive suffikset til nominativsformen. I likestavelsessubstativer i 1. og 2. person veksler vokalen i-á og u-o: 'Eadnán' gal birge. Nuorran lei 'áhččát' hilbat ja ebmui. Čohkket dal 'siessalan'. Oasttát go, 'olbmán', vuosttá? Når vokalen veksler til -o-, blir det diftongforenkling: (joavku) jovkon.

I flertall legges det possessive suffikset til akkusativformen: 'Ustibiiddán', mun cealkkán didjiide. Nominativ flertallsformen brukes bare for 1. person, og nesten bare i bibelen og liknende tekster.

Det possessive suffikset for første person ('mu, munno, min') legges til nominativformen, og slik blir akkusativ-genitivformen og nominativformen like.

I likestavelsessubstativer i 1. og 2. person veksler vokalen i-á og u-o: Olmmái ii mássan 'heakkas'. Ánde giesai 'suohpanis'. Njulge 'čielggát'! og de jotkkiimet 'mátkámet'. 'Geatnegasvuođaset' bokte 'váhneneatnameaset' ovddas adde sii buot divrasepmosa mii si lei, 'heakkaset'.

Når vokalen veksler til -o-, blir det diftongforenkling: (doaivu) doivomet.

For ulikestavelses substantiver er akkusativ-genitiv-endinga -iiddi. Vokalen veksler når ved 1. og 2. person possessive suffikser (-iiddá-): Sii šadde guođđit 'doaimmaideaset' og vuolgit soahtebálvalussii. Biret bidjala 'gaigŋiriiddis' beavddi ala. Mánát čierastalle 'gápmagiiddiset' alde šalkkas.

Det possessive suffikset legges til illativformen. Illativendingen er i entall: -s- (likest.stamme) og -asa- (ulikest.stamme).

Illativ flertallsendingene er -idas- (likest.stamme) og -iiddás- (ulikest.stamme).

Son čolgadasttii 'bealgásis'. Ale bala váldimis Márjjá ruktosat áhkkán. Mun áiggun máhccat 'vissosan' man guđđen. Mii šattaimet čađat luohttit 'čalmmiidasamet' ja 'beljiidasamet'. Go son geahčastii 'áhkkubiiddásis', de su čalmmit báite ilus.

Det possessive suffikset legges til lokativformen, og lokativformen i entall er -st-: Ii oktage sin galgan oaguhit eret 'ruovttuineaset'. Dieid ságaid gullen Máret-'siesástan'.

Det possessive suffikset legges til lokativformen. Lokativformen i entall er -st- (likest.stamme) ja -istti- (ulikest.stamme). Vokalen veksler i-á for 1. og 2. person (-isttá-).

Dan son lei oahppan mánnávuođa 'ruovttustis'. Itgon de gale šat bisson 'ruovttustat'! Ii oktage sin galgan oaguhit eret 'ruovttuineaset'. Dieid ságaid gullen Máret-'siesástan'.

Komitativ entall og lokativ flertallsendingene er like: -in- (likest.stamme) og -iinni- (ulikest.stamme). Vokalen veksler i-á for 1. og 2. person (-iinná-).

Det possessive suffikset legges til komitativformen: Ánde lei 'ealuinis' boahtimin deike njuovadit. Sámmol maid váccii eamidiinnis min meattá. Formene for komitativ entall og lokativ flertall er like.

I flertall: Det possessive suffikset legges til flertalls formen for genitiv, og komitativ-endingen -guin kommer til sist: Ulbmil lei dieđusge geahččalit doallat dán buot 'návccaideasetguin'. Bárdni joreštii olggos sisa 'skihpáriiddisguin'.

I essiv brukes possessiv suffiks veldig sjeldent.

Det possessive suffikset legges til essivformen: Áhčči válddii 'bargunis' doallat gusaid og náveha buhtisin. Son geavahii dan máŋgii 'buorrinis'.

For substantiver med tre stavelser i essiv, brukes vanligvis ikke possessiv suffiks, men man sier f.eks. 'iežan ráhkisin'.