Verb

Sámegillii | På norsk | In English

Tilbake til grammatikk hovedside.

Verb forteller hva som skjer eller hva som gjøres.

Ulike stammer

Verbets bøyning bestemmes av hva slags stamme ordet har. Det finner vi ut ved å se på hvor mange stavelser det er i ordets siste takt. Ei takt er ei gruppe av stavelser der den første stavelsen har trykk. Her er stavelsene skilt med -, og takta merka med (). Trykk er merket med ' foran stavelsen.

  • láibut ('lái-but) har to stavelser og ei takt.
  • rehkenastit ('reh-ke)('nas-tit) har fire stavelser og to takter.
  • muitališgoahtit ('muit-ta-liš)('goah-tit) har fem stavelser og to takter.
  • boradit ('bo-ra-dit) derimot, har tre stavelser og bare ei takt.

Likestavelsesverb har to stavelser i siste takt, og ender på '-at', '-it' eller '-ut' i infinitiv:

  • boahtit ('boah-tit) har to stavelser og ei takt.
  • mannat ('man-nat) har to stavelser og ei takt.
  • lávlut ('láv-lut) har to stavelser og ei takt.
  • rehkenastit ('reh-ke)('nas-tit) har fire stavelser og to takter.
  • muitališgoahtit ('muit-ta-liš)('goah-tit) har fem stavelser og to takter.

Disse verbene har stadieveksling i ordets siste takt.

Ulikestavelsesverb har en eller tre stavelser. Verbene med tre stavelser ender alltid på '-it' i infinitiv:

  • leat ('leat) og ii ('ii) har begge en stavelse og ei takt.
  • muitalit ('mui-ta-lit) har tre stavelser og ei takt.
  • boradit ('bo-ra-dit) har tre stavelser og ei takt.

Disse verbene har ikke stadieveksling.

Kontrakt verb har to stavelser, og ender på '-át', '-et' eller '-ot' i infinitiv:

  • diŋgot ('diŋ-got) har to stavelser og ei takt.
  • čohkkát ('čohk-kát) har to stavelser og ei takt.
  • fárret ('fár-ret) har to stavelser og ei takt.

Disse verbene har ikke stadieveksling, og bøyes stort sett som likestavelsesverb, men som ulikestavelsesverb i noen bøyningsformer: moai diŋgojetne, sii diŋgojit, mun diŋgojin, don diŋgojit, sii diŋgojedje.

Diftongforenkling

Diftongen i første stavelse av en takt kan påvirkes av vokalen i andre stavelse. Diftong går over til monoftong (en enkelt vokal), når vokalen i andre stavelse er:

  • - 'ii', f.eks. diđii (diehtit)
  • - 'e' og 'o', f.eks. bohten (boahtit), ožžon (oažžut), men ikke i nektingsform: in 'boađe', in 'oaččo.

Stadieveksling

Det er vanligvis veksling i konsonantgruppa mellom første og andre stavinga i ei takt, f.eks. diehtit - dieđán. Det er sterkt stadium f.eks. i infinitiv og flertall i presens. Mens svakt stadium er forma konsonantgruppa har f.eks. i nektingsforma av likestavelsesverb. Det er bare likestavelsesverb som har stadieveksling.

Eksempler på stadieveksling - sterkt stadium til venstre, svakt stadium til høyre. Vær obs på at når '-i-' kommer etter en vokal, regnes som en konsonant ('-j-') og er en del av konsonantgruppa:

  • mannat - manan, oađđit - oađán, bassat - basan, ballat - balan
  • ibut - láibbui, lávlut - lávllun, oastit - oasttán
  • oaggut - oakkun
  • botnit - bonán, vuodjit - vuoján, jápmit - jámán
  • buktit - buvttán, haksit - havssán
  • dahkat - dagan, báit - bážán

I avledede verb vil det være stadieveksling i avledningsendelsen, dersom denne er på to stavelser, som i ordene dolastallat, muitaladdat. Disse ordene har to takter: ('do-la)('stal-lat) ('mui-ta)('lad-dat). Da vil det være stadieveksling i ordets siste takt. Sterk grad vil forekomme i blant annet 3. person entall, presens, og svak grad vil forekomme i blant annet 1.person entall presens:

  • dolastallat - dolastallá - dolastalan
  • muitaladdat - muitaladdá - muitalattan

Her kan du lese mer om stadieveksling

Andre konsonantvekslinger

Ulikestavelsesverb slutter på konsonant i nektelsesform presens og imperativ 2. person entall. Vanligvis er denne konsonanten den samme som i infinitiv, men det finnes unntak. Lyder som i infinitiv befinner seg mellom andre og tredje stavelse, befinner seg i slutten av ordet i nektelsesform/imperativ. I nordsamisk er det begrensninger på hvilke konsonanter som kan forekomme i slutten av ord, og da kan vi få spesielle konsonantvekslinger mellom infinitiv og imperativ/nektelsesform. Konsonanter som kan forekomme i slutten av ord er t, s, š, l, r og n. Eksempler på vekslinger i ulikestavelsesverb:

  • h > t, f.eks. veahkehit - (ii) veahket
  • d > t, f.eks. boradit - (ii) borat
  • z > s, f.eks. smirezit - (ii) smires

Det er heller ikke mulig å ha to konsonanter i slutten av ord. Hvis infinitivformen har to konsonanter mellom andre og tredje stavelse, så vil den første konsonanten bli bevart i nektelsesform og imperativ.

  • st > s, f.eks. oamastit - (ii) oamas
  • sk > s, f.eks. dájáskit - (ii) dájás
  • sm > s, f.eks. boarásmit - (ii) boarás
  • št > š, f.eks. beroštit - (ii) beroš
  • ld > l, f.eks. buđaldit - (ii) buđal
  • lg > l, f.eks. jámálgit - (ii) jámál
  • rd > r, f.eks. ipmirdit - (ii) ipmir

Finitt verb og kongruens

Finitt verb er et verb som er bøyd i person og tall.

Det er kongruens (samsvar i bøyning) mellom subjektet og det finitte verbet: mun boađán, don boađát, mun boađán, sii boađášedje. Les mer om kongruens her.

Leat-verbet

leat er det nordsamiske verbet for "å være". Det er et ulikestavelsesverb, og får samme bøyningsendelser som andre ulikestavelsesverb. leat-verbet kan være både hovedverb og hjelpeverb i setninger:

  • Hovedverb: Mun lean Elle. Beana lea skibas. Joavnna lea dáppe.
  • (Jeg er Elle. Hunden er syk. Joavnna er her).
  • Hjelpeverb: Mun lean lohkan girjji. Soai leaba fárren.
  • (Jeg har lest en bok. De to har flyttet.)
  • Hoved- og hjelpeverb: Mun lean leamaš olgoriikkas.
  • (Jeg har vært i utlandet).

leat-verbet brukes som hjelpeverb for å danne perfektum og aktio essiv:

  • perfektum: Soai 'leaba boahtán'. Don 'leat čohkkedan' mu stullui.
  • De to har kommet. Du har satt deg på min stol.)
  • aktio essiv: Soai 'leaba boahtime'. Moai 'letne bassame' viesu.
  • De to er på tur hit. Vi to holder på å vaske huset.)

Les mer om perfektum her og aktio essiv her.

leat kan også oversettes med "å ha". Da skal det kombineres med et ledd i lokativ form:

  • Eatnis leat bohccot.
  • Mor har rein.
  • Márehis lea ođđa biila.
  • Marit har en ny bil.
  • Munnos eai leat gintalat.
  • Vi to har ikke stearinlys.

Les mer om 'ha'-setninger her.

Hovedverb og hjelpeverb

Hovedverb kan stå alene i en setning. Hjelpeverb må stå sammen med et hovedverb for at setningen skal være grammatisk. Samisk har tre typer hjelpeverb: leat-verbet, nektelsesverbet og modale hjelpeverb. Legg merke til at det er hjelpeverbet som bøyes i person og tall. Hovedverbet har en infinitt form.

Etter nektelsesverbet skal hovedverbet stå i nektelsesform, enten i presens eller preteritum: Mun in boađe. Iŋgá ii boahtán. (Jeg kommer ikke. Inga kom ikke.)

Etter leat-verbet kan hovedverbet enten stå i perfektum partisipp eller aktio essiv. Perfektum partisipp betegner avsluttet handling, mens aktio essiv betegner en pågående handling: Mun lean oađđán. Elle lei viesu bassame, go telefuvdna čuojai. (Jeg har sovet. Elle holdt på å vaske huset, da telefonen ringte.)

Modale hjelpeverb er verb som betegner mulighet eller nødvendighet. Vanlige modale hjelpeverb er galgat (å skulle), sáhttit (å kunne, ha anledning til), máhttit (å kunne, ha kompetanse til), fertet (å måtte), šaddat (være nødt til) og áigut (å ville). Etter modale hjelpeverb skal hovedverbet stå i infinitiv: Mun áiggun vuolgit. Elle máhttá sihkkelastit. Soai sáhttiba veahkehit du. Biila cuovkanii, ja mii šattaimet bussiin johtit. (Jeg vil dra. Elle kan sykle. De to kan hjelpe deg. Bilen brøt sammen, og vi var nødt til å reise med buss.)

Her kan du lese mer om hjelpeverb og hovedverb.

Transitivt og intransitivt verb

Transitive verb tar objekt i akkusativ: Mun 'boran' láibbi. ( Jeg spiser brød). Intransitive verb kan ikke ta objekt i akkusativ, f.eks. mannat. Andre vanlige transitive verb er juhkat, lohkat, oastit, vuovdit, váldit. Eksempler: Moai juhke gáfe. Mánát lohket girjji. Ovllá osttii viesu. Elle vuvddii biilla. Reaŋga válddii mávssu. (Vi to drikker kaffe. Barna leser boken. Ovllá kjøpte hus. Elle solgte bilen. Drengen tok betaling).

Modus

Form av verbet som betegner den talendes forhold til det som sies. Vi har fire modus på samisk:

  • indikativ (fortellende form): Mun 'boađán' ihttin.
  • (Jeg kommer i morgen).
  • imperativ (bydeform): 'Boađe' donge!
  • (Kom, du også!)
  • kondisjonalis (betinget form): Ii ábut vaikko politiijat 'boađášedje'.
  • (Det nytter ikke, selv om politiet skulle komme).
  • potensialis (mulighet): In dieđe 'bođeža' go juovlastállu.
  • (Jeg vet ikke om julenissen kommer).

Indikativ

Indikativ er verbets fortellende form - f.eks. boađát, it boahtán. Her kommer indikativ presens og preteritum:

Presens

(nåtid). Indikativ (fortellende form).

Likestavelsesverb har to stavelser i siste takt, og ender på '-at', '-it' og '-ut'. De har stadieveksling, diftongforenkling og vokalveksling i andre stavelse:

LIKESTAVELSESVERB - presens Skravert: svakt stadium
Person viehkat boahtit goarrut
mun viegan boađán goarun
don viegat boađát goarut
son viehká boahtá goarru
moai vihke bohte gorro
doai viehkabeahtti boahtibeahtti goarrubeahtti
soai viehkaba boahtiba goarruba
mii viehkat boahtit goarrut
dii viehkabehtet boahtibehtet goarrubehtet
sii vihket bohtet gorrot

Legg merke til at alle personer, bortsett fra 1. og 2. person entall, har sterk grad i presens. Diftongforenkling skjer i 1. person totall, og i 3. person flertall, f.eks moai vihke, sii vihket. Vokalen i andre stavelse er 'e' i -at- og -it-verb, og 'o' i -ut-verb i disse personene. Det er vokalvekslingen som fører til diftongforenkling.

Andre vokalvekslinger i presens er 'i>á' i entallsformene, og 'a>á' i 3.person entall. 3. person entall og 1. person totall har ingen personendelse i presens.Eksempler: Mun oađán. Don boađát. Son juhká. Moai vulge.(Jeg sover. Du kommer. Han drikker. Vi to drar).

Eksempler på bruk:

  • Mii boahtit ihttin. (Vi kommmer i morgen.)
  • Diehtibeahtti go gos girku lea? (Vet dere to hvor kirka er?)

Ulikestavelsesverb har en eller tre stavelser i siste takt. De har ikke stadieveksling eller andre vekslinger i stammen:

ULIKESTAVELSESVERB - presens
Person muitalit leat
mun muitalan lean
don muitalat leat
son muitala lea
moai muitaletne letne
doai muitaleahppi leahppi
soai muitaleaba leaba
mii muitalit, muitalat leat
dii muitalehpet lehpet
sii muitalit leat
  • Mii muitalit dan ihttin. (Vi forteller det i morgen.)
  • Leaba go girkus dál? (Er de to i kirka nå? )

Kontrakte verb har to stavelser, og ender på '-át', '-et' eller '-ot'. De har ikke stadieveksling, eller andre vekslinger i stammen. Legg merke til at i noen bøyninger legges konsonanten '-j-' til og da bøyes verbet som ulikestavelsesverb:

KONTRAKTE VERB - presens
Person čohkkát fárret diŋgot
mun čohkkán fárren diŋgon
don čohkkát fárret diŋgot
son čohkká fárre diŋgo
moai čohkkájetne fárrejetne diŋgojetne
doai čohkkábeahtti fárrebeahtti diŋgobeahtti
soai čohkkába fárreba diŋgoba
mii čohkkát fárret diŋgot
dii čohkkábehtet fárrebehtet diŋgobehtet
sii čohkkájit fárrejit diŋgojit

Preteritum (fortid)

Likestavelsesverb har to stavelser i siste takt, og ender på '-at', '-it' og '-ut'. De har stadieveksling, diftongforenkling og vokalveksling i andre stavelse:

LIKESTAVELSESVERB - preteritum Skravert: svakt stadium
Person viehkat boahtit goarrut
mun vihken bohten gorron
don vihket bohtet gorrot
son viegai bođii goarui
moai viegaime bođiime goaruime
doai viegaide bođiide goaruide
soai viegaiga bođiiga goaruiga
mii viegaimet bođiimet goaruimet
dii viegaidet bođiidet goaruidet
sii vihke bohte gorro

Fortidsendelsen er -i. Denne kommer fram i alle personer, bortsett fra 1. og 2. person entall og 3. person flertall. Der får vi en vokalveksling istedetfor, i>e, a>e eller u>o. Eksempler: Mun dihten. Son manai. Mii doamaimet. Sii bohte.(Jeg visste. Han dro. Vi skyndte oss. De kom).

Legg merke til at alle personer, bortsett fra 1. og 2. person entall og 3. person flertall, har svak grad i preteritum. Det vil si at de personer som har sterk grad i presens har svak grad i preteritum, og motsatt. 3.person flertall har sterk grad uansett.

Diftongforenkling skjer i 1. og 2. person entall og 3. person flertall. Dette skjer på grunn av vokalvekslingene i>e, a>e og u>o. I -it-verb skjer det diftongforenkling i alle personer. Med fortidsendelsen -i, får vi -ii- i andre stavelse, og den kombinasjonen fører til forenkling av diftongen.Eksempler: Mii diđiimet dan. Don oidnet ádjá. Sii gorro gávttiid. (Vi visste det. Du så bestefar. De sydde kofter).

3. person entall har bare tidsendelse i preteritum, og ingen personendelse. 3. person flertall har ingen endelser i preteritum.

Ulikestavelsesverb har en eller tre stavelser i siste takt. De har ikke stadieveksling:

ULIKESTAVELSESVERB - preteritum
Person muitalit leat
mun muitalin ledjen
don muitalit ledjet
son muitalii lei, leai
moai muitaleimme leimme
doai muitaleidde leidde
soai muitaleigga leigga
mii muitaleimmet leimmet
dii muitaleiddet leiddet
sii muitaledje ledje

Fortidsendelsen er '-i'. Denne kommer fram i alle personer, bortsett fra 3. person flertall. Der får vi en 'dj' i endelsen. Det får vi også i 1. og 2. person entall i leat-verbet, men ikke ellers. Eksempler: Mun gávppašin. Don jurddašit. Sii dárbbašedje veahki.(Jeg handlet. Du tenkte. De trengte hjelp).

Kontrakte verb har to stavelser, og ender på '-át', '-et' eller '-ot'. De har ikke stadieveksling. Legg merke til at de i noen bøyninger får konsonanten '-j-' og dermed bøyes som ulikestavelsesverb.

KONTRAKTE VERB - preteritum
Person čohkkát fárret diŋgot
mun čohkkájin fárrejin diŋgojin
don čohkkájit fárrejit diŋgojit
son čohkkái fárrii diŋgui
moai čohkkáime fárriime diŋguime
doai čohkkáide fárriide diŋguide
soai čohkkáiga fárriiga diŋguiga
mii čohkkáimet fárriimet diŋguimet
dii čohkkáidet fárriidet diŋguidet
sii čohkkájedje fárrejedje diŋgojedje

Fortidsendelsen er '-i'. Denne kommer fram i alle personer, bortsett fra 3. person flertall. Der får vi en 'dj' i endelsen. Eksempler: Mun veallájin. Mii balláimet. Sii duddjojedje.(Jeg lå. Vi ble skremt. De drev med håndarbeid).

Nekting

Nekting består av nektingsverb og hovedverb i nektingsform - in boađe (jeg kommer ikke) eller in boahtán (jeg kom ikke). Nektelsesverbet bøyes i tall og person, og hovedverbet i nektelsesform bøyes i tid.

I presens er nektingsformen av verbet lik imperativ 2. person singularis. I likestavelsesverb er nektingsformen i svak grad. I andre stavelse har vi vokalveksling i>e og u>o. Denne vekslingen fører ikke til diftongforenkling, f.eks. oastit > in oastte, oažžut > in oaččo. I kontrakte verb er nektingsformen lik 3. person entall presens: čohkkát > in čohkká, duddjot > in duddjo. I ulikestavelsesverb er nektingsformen forkortet til to stavelser, med konsonant på slutten: gávppašit > in gávppaš, boradit > in borat.

I preteritum er hovedverbet lik perfektum partisipp. Det betyr at endelsen i alle stammeklasser er '-n'. I likestavelsesverb er fortid av nektingsformen i sterk grad, og vi har vokalveksling i>á, u>o. Den siste vekslingen fører til diftongforenkling: oađđit > in oađđán, čierrut > in čirron. I kontrakte verb er formen den samme som 1. person entall, presens: čohkkát > in čohkkán, duddjot > in duddjon. Ulikestavelsesverb har endelsen -an: gávppašit > in gávppašan, boradit > in boradan. I fortid er nektingsform av 'leat'-verbet 'lean': Mun in 'lean' doppe. (Jeg var ikke der).

NEKTING presens og preteritum
Pers. nekt.v. presens preteritum
boahtit muitalit boahtit muitalit
mun in in boađe in muital in boahtán in muitalan
don it it boađe it muital it boahtán it muitalan
son ii ii boađe ii muital ii boahtán ii muitalan
moai ean ean boađe ean muital ean boahtán ean muitalan
doai eahppi eahppi boađe eahppi muital eahppi boahtán eahppi muitalan
soai eaba eaba boađe eaba muital eaba boahtán eaba muitalan
mii eat eat boađe eat muital eat boahtán eat muitalan
dii ehpet ehpet boađe ehpet muital ehpet boahtán ehpet muitalan
sii eai eai boađe eai muital eai boahtán eai muitalan

Eksempler på bruk:

  • Máret ii boađe ruoktot. (Marit kommer ikke hjem.)
  • Mun in diehtán maidege. (Jeg visste ikke noe.), Sii eai ása dieppe. (De bor ikke der.)
  • Moai ean juhkan gáfe. (Vi drakk ikke kaffe.)

I nektende ha-setninger, har nektingsverbet bare to mulige former. I entall brukes 'ii' og i flertall brukes 'eai'. Det er viktig å huske på at verbet ikke skal bøyes etter den som har eller ikke har noe. Eksempler:

  • Eatnis ii leat biila.
  • (Mor har ikke bil).
  • Munnos eai leat mánát.
  • (Vi to har ikke barn).
  • Dus eai leat guokte vielja.
  • (Du har ikke to brødre).

Nektende imperativ

Nektingsverbet har også en imperativ form, altså en bydeform. I 2. person entall er den 'ale'. Imperativformen bøyes også etter person og tall, og etterfølges av hovedverbet i nektingsform.

NEKTING imperativ
Pers. nekt.v. boahtit muitalit
mun allon allon boađe allon muital
don ale ale boađe ale muital
son allos allos boađe allos muital
moai allu allu boađe allu muital
doai alli alli boađe alli muital
soai alloska alloska boađe alloska muital
mii allot allot boađe allot muital
dii allet allet boađe allet muital
sii alloset alloset boađe alloset muital

Eksempler på bruk:

  • Allu šat riidal! (La oss to ikke krangle mer!)
  • Allet dájo! (Ikke tull!), Ale mana vuos! (Ikke dra ennå!)
  • Alloset boađe mus bearrat dan vealggi! (De skal ikke komme og kreve gjelda betalt av meg!)

Perfektum

Perfektum består av hjelpeverbet leat i presens og hovedverb i perfektum partisipp - lean boahtán (jeg har kommet), leahppi boradan (dere to har spist), letne čorgen (vi to har ryddet).

Med perfektum uttrykker man at handlingen er avsluttet. Det er hjelpeverbet som bøyes i tall og person. Hovedverbet endrer seg ikke.

Perfektum partisipp av likestavelsesverb har sterk grad og endelse '-n'. I it-verb og ut-verb får vi vokalveksling i>á og u>o i andre stavelse. Vekslingen u>o fører til diftongforenkling i stammen. Eksempler:

  • Iŋgá lea 'gorron' gávtti.
  • (Iŋgá har sydd kofte).
  • Moai letne juo 'boahtán.
  • (Vi to har allerede kommet).
  • Mun lean 'dadjan' dan maid áiggun.
  • (Jeg har sagt det jeg vil si).

Perfektum partisipp av ulikestavelsesverb har endelse '-n'. Vokalen i tredje stavelse er '-a'. Perfektum partisipp av leat er leamaš. Eksempler:

  • Mii leat 'veahkehan' ránnjáid.
  • (Vi har hjulpet naboene).
  • Ánte ja Sárá leaba 'náitalan.
  • (Ánte og Sárá har giftet seg).
  • Moai letne 'leamaš' Suomas.
  • (Vi to har vært i Finland).
  • Lehpet go 'boradan?
  • (Har dere spist)?

Perfektum partisipp av kontrakte verb har endelse '-n'. Ellers er det ingen endringer i stammen. Eksempler:

  • Doai leahppi 'čorgen' lanja.
  • (Dere to har ryddet rommet).
  • Mii leat 'duddjon' gievkkanis.
  • (Vi har drevet med håndarbeid på kjøkkenet).
  • Ásllat lea 'ollen' ruoktot.
  • (Ásllat har nådd hjem).

Nektende perfektum består av tre verb: nektelsesverbet, nektelsesform av leat-verbet og perfektum partisipp av hovedverbet. Nektelsesform av leat-verbet er leat. I nektende perfektum er det bare nektelsesverbet som er bøyd i person og tall. Eksempler:

  • Doai eahppi leat 'gávdnan' buot.
  • (Dere to har ikke funnet alt).
  • Mii eat leat 'boradan' gievkkanis.
  • (Vi har ikke spist på kjøkkenet).
  • Issát ii leat 'leamaš' Romssas.
  • (Issát har ikke vært i Tromsø).
  • Don it leat 'njuiken' guhkás.
  • (Du har ikke hoppet langt).

Perfektum partisipp i ha-setninger består av to verb, leat-verbet bøyd i presens etterfulgt av partisippformen leamaš. Husk at den som har noe, skal stå i lokativ kasus, og det man har, skal stå i nominativ. I nektende setninger er det nektelsesverbet som blir bøyd. Eksempler:

  • Mus lea 'leamaš' nuorvu golbma beaivvi.
  • (Jeg har hatt forkjølelse i tre dager).
  • Sudnos lea 'leamaš' lihkku.
  • (De to har hatt flaks).
  • Mis ii leat 'leamaš' veahkki.
  • (Vi har ikke hatt hjelp).
  • Čeazis ii leat 'leamaš' bargu dán jagi.
  • (Onkel har ikke hatt jobb i år).

Aktio essiv

Aktio essiv består av hjelpeverbet 'leat' og hovedverb i aktio essiv form - lean boahtime (jeg er på tur), leahppi boradeame (dere to holder på å spise), letne čorgeme (vi to holder på å rydde).

Med aktio essiv uttrykker man at handlingen ikke er avsluttet. Det er hjelpeverbet som bøyes i tall og person. Hovedverbet endrer seg ikke.

Aktio essiv av likestavelsesverb har sterk grad og endelse '-me' eller '-min'. Det er ingen vokalveksling i stammen. Eksempler:

  • Iŋgá lea 'goarrume' gávtti.
  • (Iŋgá holder på å sy kofte).
  • Moai letne 'čállime' reivve.
  • (Vi to holder på å skrive brev).
  • Soai leaba 'bassame' biktasiid.
  • (De to holder på å vaske klær).

Aktio essiv av ulikestavelsesverb har endelse '-me' eller '-men'. Vokalen i tredje stavelse er '-ea-'. Eksempler:

  • Mii leat 'veahkeheame' ránnjáid.
  • (Vi holder på å hjelpe naboene).
  • Ánte ja Sárá leaba 'boradeame.
  • (Ánte og Sárá holder på å spise).
  • Lehpet go dii 'ráhkadeame' hilduid?
  • (Holder dere på å lage hyller)?

Aktio essiv av kontrakte verb har endelse '-me' eller '-min'. Ellers er det ingen endringer i stammen. Eksempler:

  • Doai leahppi 'ivdneme' gova.
  • (Dere to holder på å fargelegge bildet).
  • Mii leat 'duddjome' gievkkanis.
  • (Vi holder på med håndarbeid på kjøkkenet).
  • Ásllat lea ain 'gaifáme' dan niidii.
  • (Ásllat glaner fortsatt på den jenta).

Aktio essiv av leat-verbet er leame eller leamen. Denne formen brukes etter verbet orrut. Andre verb kan også forekomme i aktio essiv i kombinasjon med orrut.

  • Máret orui 'leame' suhtus.
  • (Det virket som om Máret var sur).
  • Don orut 'diehtime' juoidá.
  • (Det virker som om du vet noe).
  • Son orru 'leame' gárremiin, go nie hoavrrista.
  • (Det virker som om han er full, siden han vrøvler slik).

Aktio essiv kan også brukes etter bevegelsesverb, f.eks etter 'mannat' og 'viehkat'. Eksempler:

  • Mun manan 'jearrame' sus.
  • (Jeg går og spør henne).
  • Moai vihke 'geahččame' mii dat boŋká.
  • (Vi to springer og ser etter hva det er som smeller).
  • Issat finai ruovttus 'viežžame' ruđa.
  • (Issat var hjemme og hentet penger).

Kondisjonalis

Verbets form som uttrykker betingelse for handlingen/hendelsen eller hypotetiske utsagn. Kondisjonalis brukes også for å uttrykke beskjedne ønsker eller for å være høflig.

  • Ii ábut vaikko politiijat 'boađášedje'.
  • (Det nytter ikke selv om politiet skulle komme.)
  • Mávssášin', jus 'gáibidivččet'.
  • (Jeg ville betale hvis du krevde det.)
  • Livččen' ovdal boahtán, muhto ii lean dilli.
  • (Jeg ville ha kommet tidligere, men jeg hadde ikke tid.)
  • Mun 'háliidivččen' hupmat duinna.
  • (Jeg skulle gjerne ha snakket med deg.)
  • Dajašin' ahte don diekko dahket boastut.
  • (Jeg ville si at der gjorde du en feil.)

Likestavelsesverb får konsonanten '-š-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i preteritum. Legg merke til at stammen har svakt stadium i kondisjonalis:

LIKESTAVELSESVERB - kondisjonalis
Person viehkat boahtit goarrut
mun viegašin boađášin gorošin
don viegašit boađášit gorošit
son viegašii boađášii gorošii
moai viegašeimme boađášeimme gorošeimme
doai viegašeidde boađášeidde gorošeidde
soai viegašeigga boađášeigga gorošeigga
mii viegašeimmet boađášeimmet gorošeimmet
dii viegašeiddet boađášeiddet gorošeiddet
sii viegašedje boađášedje gorošedje

Ulikestavelsesverb får '-ivčč-' og bøyes som likestavelsesverb i preteritum:

ULIKESTAVELSESVERB - kondisjonalis
Person muitalit leat
mun muitalivččen livččen
don muitalivččet livččet
son muitalivččii livččii
moai muitalivččiime livččiime
doai muitalivččiide livččiide
soai muitalivččiiga livččiiga
mii muitalivččiimet livččiimet
dii muitalivččiidet livččiidet
sii muitalivčče livčče

Kontrakte verb får konsonanten '-š-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i preteritum:

KONTRAKTE VERB - kondisjonalis
Person čohkkát fárret diŋgot
mun čohkkášin fárrešin diŋgošin
don čohkkášit fárrešit diŋgošit
son čohkkášii fárrešii diŋgošii
moai čohkkášeimme fárrešeimme diŋgošeimme
doai čohkkášeidde fárrešeidde diŋgošeidde
soai čohkkášeigga fárrešeigga diŋgošeigga
mii čohkkášeimmet fárrešeimmet diŋgošeimmet
dii čohkkášeiddet fárrešeiddet diŋgošeiddet
sii čohkkášedje fárrešedje diŋgošedje

Nektende kondisjonalis består av to verb: nektelsesverbet og nektelsesform av hovedverbet. Nektelsesform av kontrakte og likestavelsesverb har endelsen '-še', mens nektelsesform av ulikestavelsesverb har endelsen '-ivčče'. I nektende kondisjonalis er det bare nektelsesverbet som er bøyd i person og tall. Eksempler:

  • Doai 'eahppi dieđáše' maidege, jus 'ii livčče' Facebook.
  • (Dere to hadde ikke visst noen ting, hadde det ikke vært for Facebook).
  • Mii eat 'boradivčče' stobus, jus gievkkanis livččii sadji.
  • (Vi hadde ikke spist i stua, hvis det hadde vært plass på kjøkkenet).
  • In moddjáše politihkkáriidda bálkká ovddas ge.
  • Jeg hadde ikke smilt til politikerne om jeg så fikk lønn for det.

Potensialis

Verbets form som uttrykker mulighet, gjerne når vi ikke er sikre:

  • Boražit' go mánát guoli?
  • (Spiser så ungene fisk?)
  • In dieđe 'bođeža' go juovlastállu.
  • (Jeg vet ikke om julenissen kommer.)
  • Bođeš' go oahpaheaddji odne?
  • (Kommer så læreren i dag?)
  • Don oaččut dan čuohte ruvdnui, go juo 'válddežat'.
  • (Du får den til 100 kroner, hvis du skal ta den.)

Likestavelsesverb får '-ž-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i presens. Legg merke til at stammen har svakt stadium i potensialis:

LIKESTAVELSESVERB - potensialis
Person viehkat boahtit goarrut
mun viegažan bođežan gorožan
don viegažat bođežat gorožat
son viegaža, viegaš bođeža, bođeš goroža, goroš
moai viegažetne bođežetne gorožetne
doai viegažeahppi bođežeahppi gorožeahppi
soai viegažeaba bođežeaba gorožeaba
mii viegažit, viegažat bođežit, bođežat gorožit, gorožat
dii viegažehpet bođežehpet gorožehpet
sii viegažit bođežit gorožit

Ulikestavelsesverb får '-eažž-' og bøyes som likestavelsesverb i presens:

ULIKESTAVELSESVERB - potensialis Skravert: ending i svakt stadium
Person muitalit leat
mun muitaleaččan leaččan
don muitaleaččat leaččat
son muitaleažžá, muitaleaš, muitaleš leažžá, leaš, leš
moai muitaležže ležže
doai muitaleažžabeahtti leažžabeahtti
soai muitaleažžaba leažžaba
mii muitaleažžat leažžat
dii muitaleažžabehtet leažžabehtet
sii muitaležžet ležžet

Kontrakte verb får konsonanten '-ž-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i presens:

KONTRAKTE VERB - potensialis
Person čohkkát fárret diŋgot
mun čohkkážan fárrežan diŋgožan
don čohkkážat fárrežat diŋgožat
son čohkkáža, čohkkáš fárreža, fárreš diŋgoža, diŋgoš
moai čohkkážetne fárrežetne diŋgožetne
doai čohkkážeahppi fárrežeahppi diŋgožeahppi
soai čohkkážeaba fárrežeaba diŋgožeaba
mii čohkkážit, čohkkážat fárrežit, fárrežat diŋgožit, diŋgožat
dii čohkkážehpet fárrežehpet diŋgožehpet
sii čohkkážit fárrežit diŋgožit

Nektende potensialis består av to verb: nektelsesverbet og nektelsesform av hovedverbet. Nektelsesform av kontrakte og likestavelsesverb har endelsen '-š', mens ulikestavelsesverb har endelsen '-eačča' eller '-eš'. I nektende potensialis er det bare nektelsesverbet som er bøyd i person og tall. Eksempler:

  • Ean leačča' Romssas leamaš guhkes áigái.
  • (Vi to har vel ikke vært i Tromsø på lenge).
  • Ii bođeš' Máhtte jur ovddemus veahkkin.
  • (Máhtte er vel ikke den første som hjelper til).

Imperativ

Verbets bydeform, f.eks. 'Boađe' donge!

Imperativ kan ha forskjellig innhold:

  • i 1. person brukes ved oppfordring eller forslag: De vuolgut dál! (La oss dra nå!).
  • i 2. person brukes ved oppfordring, befaling, forbud: Boađe donge! (Kom du også!).
  • i 3. person brukes ved oppfordring, ønske, innrømmelse: Bohtoset vaikko odne! (La dem komme om så idag!).

LIKESTAVELSESVERB - imperativ - Skravert: svakt stadium
Person viehkat boahtit goarrut
mun vihkon bohton gorron
don viega boađe goaro
son vihkos bohtos gorros
moai viehkku boahttu goarru
doai viehkki boahtti goarru
soai vihkoska bohtoska gorroska
mii vihkot bohtot gorrot
dii vihket bohtet gorrot
sii vihkoset bohtoset gorroset

Legg merke til at det er ekstra sterkt stadium i 1. og 2. person totall. Det betyr at verbet veksler mellom tre lengder: enkeltkonsonant i svakt stadium, dobbeltkonsonant eller konsonantforbindelse i sterkt stadium og lang dobbeltkonsonant eller konsonantforbindelse i ekstra sterkt stadium. Dette kan best illustreres med h-forbindelser: Viega ruoktot! Vihket ruoktot. Viehkku ruoktot.

Det skjer diftongforenkling i 1. og 3. person entall, i 3. person totall, og i alle personer i flertall. Eksempler: Vihkos ruoktot! Vihket ruoktot. Vihkot ruoktot.

ULIKESTAVELSESVERB - imperativ
Person muitalit leat
mun muitalehkon lehkon
don muital leage
son muitalehkos lehkos
moai muitaleadnu leadnu, leahkku
doai muitaleahkki leahkki
soai muitalehkoska lehkoska
mii muitalehkot, muitaleatnot lehkot, leatnot
dii muitalehket lehket
sii muitalehkoset lehkoset

KONTRAKTE VERB - imperativ
Person čohkkát fárret diŋgot
mun čohkkájehkon fárrejehkon diŋgojehkon
don čohkká fárre diŋgo
son čohkkájehkos fárrejehkos diŋgojehkos
moai čohkkájeadnu, čohkkájeahkku fárrejeadnu, fárrejeahkku diŋgojeadnu, diŋgojeahkku
doai čohkkájeahkki fárrejeahkki diŋgojeahkki
soai čohkkájehkoska fárrejehkoska diŋgojehkoska
mii čohkkájednot, čohkkájehkot, čohkkájeahkkot fárrejednot, fárrejehkot, fárrejeahkkot diŋgojednot, diŋgojehkot, diŋgojeahkkot
dii čohkkájehket fárrejehket diŋgojehket
sii čohkkájehkoset fárrejehkoset diŋgojehkoset

Infinitte verbformer, uten hjelpeverb

Infinitte verbformer bøyes ikke i person og tall. De har en og samme form uavhengig av subjektet i setningen. Følgende infinitte verbformer brukes sammen med et hjelpeverb som bøyes i forhold til subjektet, med person og tall:

  • infinitiv (som er verbets grunnform):
    • Dii fertebehtet 'boahtit' áiggil.
    • (Dere må komme i tide).
  • aktio essiv:
    • Mun ledjen 'oađđime', go telefovdna riŋgii.
    • (Jeg lå og sov, da telefonen ringte).
    • Les om aktio essiv dás.
  • perfektum partisipp:
    • Soai leaba juo 'boradan'.
    • (De to har allerede spist).
    • Máret lea 'leamaš' olgoriikkas.
    • (Máret har vært i utlandet).
    • Les om perfektum dás.
  • nektingsform av verb, presens og preteritum:
    • Mun in 'boađe' ihttin, ja lean gullan ahte earátge eai 'boađe'.
    • (Jeg kommer ikke i morgen, og jeg har hørt at andre heller ikke kommer).
    • Mii eat 'leat' olgoriikkas.
    • (Vi er ikke i utlandet).
    • Doai eahppi 'lean' olgoriikkas diibmá.
    • (Dere to var ikke i utlandet i fjor).
    • Les om nekting her.
  • Perfektum partisipp er som oftest lik preteritum av verbets nektingsform. Unntaket er leat-verbet, da perfektum partisipp er leamaš, mens preteritum av verbets nektingsform er lean.

Dessuten finnes det infinitte verbformer som ikke bruker hjelpeverb:

Presens partisipp

Presens partisipp er en verbform i sterkt stadium, i tredje grad, hvis det er likestavelsesverb. Hvis verbet ender på -at, endres vokalen andre stavelses til -i. Ulikestavelsesverb får endingen -eaddji og kontraksjonsverb får endingen -jeaddji. Formen brukes også i ordavledning, f.eks. er oahpaheaddji og láibu substantiver som er bygd på samme måte , og ordene betyr lærer (en som underviser, av 'oahpahit') og baker (en som baker, av 'láibut').

  • Uvnna duohken 'orru' sáhpánat eai addán ráfi.
  • (Musene bak ovnen ga oss ikke fred).

Aktio nominativ ja genitiv

Aktio nominativ ja genitiv forteller om handlinger. Genitivformen forkortes, og er derfor lik med nominativformen:

  • Áhči 'čállin' girji
  • (Boka far har skrevet).
  • Son osttii dihtora 'čállin' várás girjji.
  • (Han kjøpte datamaskin for å skrive bok).

Aktio lokativ

Aktio lokativformen har endingen -mis hvis det er likestavelsesverb eller kontraksjonsverb, og endingen -eames hvis det er ulikestavelsesverb. Når man snakker om avslutning eller unngåelse av en handling eller hendelse, etter verb som 'heaitit, geargat, dolkat, váibat, vajálduhttit, gieldit', er det vanlig å bruke aktio lokativ.

  • Viimmat heittii 'arvimis'. (arvit)
  • (Endelig sluttet det å regne).
  • Son gilddii mu dan 'muitaleames'. (muitalit)
  • (Han nektet meg å fortelle det).
  • Lean dolkan 'dádjumis'. (dádjut)
  • (Jeg er lei av å tulle).

Gerundium

Gerundiumformen brukes om 'samtidig som...' eller 'mens'. Vanligvis er det den samme personen som gjør begge handlingene. Endingen er -dettiin, for ulikestavelseveb brukes endingen -ettiin. Også -diin kan brukes. Verbet er i svakt stadium, hvis det er likestavelsesverb.

  • 'Boradettiin' galget mánát čohkkát jaska. (borrat eller boradit)
  • (Når barna spiser, skal de sitte stille).
  • Ohppen ollu 'barggadettiin' áššiin. (bargat)
  • (Jeg lærte mye gjennom arbeidet med saken).
  • Gerundiumformen kan ha et annet subjekt, som da er i genitiv: Oahpaheaddji muitalii munnje dan 'buot ohppiid guladettiin'. (gullat)
  • (Læreren fortalte meg det mens alle eleneven hørte på.)

Verbgenitiv

Verbgenitiv forteller om hvordan noe skjer. Verbformen brukes for det mest for likestavelsesverb, som er i svakt stadium.

  • Dálvet stohpui beassá 'čuoigga' dahje mohtorgielkkáin. (čuoigat)
  • (Om vinteren kommer man seg til hytta på ski eller med skuter).
  • 'Jođi' lea buoret go 'oru'. (johtit, orrut)
  • (Bedre å være på reise enn i ro).
  • Verbgenitiv kan også fortellet at en hendelse er veldig nært, når man gjentar formen slik: Viellja lea 'boađi boađi'. (boahtit)
  • (Broren kommer veldig snart).
  • Verbgenitiv kan også brukes med preposisjon: Áhkku lei 'lahka jámi'. (jápmit)
  • (Bestemor skulle snart dø).
  • 'Gaskan bora' viehkalin olggos. (borrat)
  • (Midt i spisinga sprang jeg ut).

Verbabessiv

Verbabessiv forteller om en handlig som ikke blir gjort. Verbet er har svakt stadium, hvis det er likestavelsesverb, og endingen er -keahttá.

  • Son doamai 'borakeahttá' gávpogii. (borrat)
  • (Han hastet seg til byen uten å spise).
  • Aviisa čállá dan sitáhtan 'muitalkeahttá' gii lea lohkan dan. (muitalit)
  • (Avisa skriver det som sitat, uten å fortelle hvem som har sagt det).
  • Verbabessivformen kan ha et annet subjekt, som da er i genitiv: Eadni dagai dan 'mu dieđekeahttá'. (diehtit)
  • (Mor gjorde det uten at jeg visste det).

Nektende supinum

Nektende supinum brukes sammen med infinitiv og forteller om en handling som man ikke ønsker skal skje: 'for at ikke'. Verbformen har possessiv suffiks som forteller hvem subjektet ville ha vært. Formene er aman (jeg), amat (du), amas (han/hun/det), amame (vi to), amade (dere to), amaska (de to), amamet (vi), amadet (dere), amaset (de).

  • Ferten gárvodit bures 'aman' galbmot jámas.
  • (Jeg må kle på meg godt for at jeg ikke skal fryse i hjel).
  • Boares báikenamaid galggašii geavahit 'amaset' vajálduvvat.
  • (De gamle stedsnavnene bør man bruke for at de ikke skal bli glemt).
  • Ođđa bargit berrešedje máhttit sámegiela 'amamet' dárbbašit dárustit.
  • (De nyansatte bør kunne samisk for at vi ikke skal trenge å snakke norsk).

Annen supinum

I noen dialekter finnes det også supinum som ikke nekter, men som forteller om en handling som man planlegger å gjøre. Supinumsformen brukes da etter et annet verb. I de fleste dialektene brukes heller infinitiv.

  • Son bođii girjjiid 'vieččažit'. (= Son bođii girjjiid viežžat.)
  • (Han kom for å hente bøkene.).